Klubbhistorien

Sigurd Widerøe, Wilhelm Andersen og Rolf Th. Andersen som alle arbeidet i shippingbransjen hadde fått sin videreutdannelse i England. Der hadde de også lært å spille tennis og vel hjemme igjen hadde de lyst til å fortsette med det. På Lofthus fikk de leie to tennisbaner med en enestående flott utsikt over byen og Aker-gårdene.

De fikk med seg noen venner og bekjente og innkalte til stiftelsesmøte på Grefsen middelskole i Morellsvei den 10 mai 1927. Grefsen tennisklubb var en realitet.

Det ble år for år inngått leiekontrakt om de to banene. Som klubbhus fungerte en grønnmalt bod på 2 x 3 m. Klubben fikk ganske snart bra medlemstilslutning, de fleste fra Grefsendistriktet, men også fra andre kanter av byen. Banene ble fullt belagt med oppsatte spilletider 2 x 2 timer pr uke og med frispilling om søndagene. Klubben hadde også mosjonsspillere som benyttet banene før kontortid eller om formiddagen.

Det var en fast kjerne av trofaste klubbmedlemmer som nærmest bodde på banene og som under regnvær tydde til «klubbhuset».

Som regel var det ansatt en ungdom som banemann. I flere sesonger var det den senere norgesmester og æresmedlem i klubben, Birger Brem som hadde jobben. Trener var inntil videre et ukjent begrep, men Sigurd Widerøe var snill og tok seg av nybegynnere. Han viste grunnslagene, riktig fotstilling med siden mot ballen både i forehand og backhand, ga beskjed om å se på ballen etc.

Det var et godt miljø i klubben og det ble avholdt mange hyggelige sammenkomster i «bua», ofte søndag ettermiddag. Det ble ordnet med kaffe og stekt vaffler. Ved 50-års jubileet ble det samme vaffeljem overrakt klubben til odel og eie som en oppfordring om å pleie det gode miljø. Det henger nå i det nye klubbhuset.

Klubbmester gjennom de første årene var Sigurd Widerøe. Det var da ingen som klarte å hamle opp med hans intelligente spill. Like suveren som Widerøe var i single på herresiden, var Anna Pedersen Wangen på spinnesiden. Hun spilte stilrent og skal vi kalle det moderne tennis.

Det var forresten miljøet rundt tennisklubben som skapte de første Grefsenrevyene. Disse gikk av stabelen i det nye Velhuset, men ble senere flyttet over til Middelskolen der de har fortsatt som en ubrutt tradisjon frem til-i dag.

Etter noen år kom det flere ungdommer til klubben som skulle vise seg å ha spesielt gode anlegg for sporten vår. Det var Birger Brem og Laila Schou Nilsen, Hermann Feldmann, senere også George Amlund som var klubbens ledende spiller i mange år etter krigen. Spesielt Birger og Laila kom til å bety en vesentlig forsterkning for klubbens to representasjonslag og naturlig nok også for nivået i klubben i det hele. De hadde utviklingsmuligheter langt ut over det vanlige.

Birgers far som kanskje var den ivrigste av alle tilskuere rundt banen, støttet godt opp under både gutten sin og klubben forøvrig. Bak Laila sto både far og mor. Victor Schou Nilsen deltok meget i det rent administrative, og var også god å ty til i økonomiske spørsmål. Det ble etterhvert mange seire for både Birger og Lalla i klubb-, krets- og norgesmesterskap, og også internasjonale seire. Begge har sin selvskrevne plass i Norges tennishistorie. Det var bare naturlig at de i 1936 søkte medlemsskap i Oslo Tennisklubb for å kunne utvikle seg videre, få mer jevnbyrdig konkurranse og internasjonale representasjonsmuligheter. Senere igjen representerte de etter spesielle avtaler sin gamle klubb en tid.

I 1935 ble det klart at klubben ikke lenger kunne få disponere banene på Lofthus. Etter en rekke styremøter om flere tomtealternativer ble det inngått en avtale om anlegg av to tennisbaner på Storo. Det ble ordnet med lån til baner og klubbhus gjennom daværende Aker Sparebank. 20 medlemmer stilte kausjon for kr. 300 hver til et lån på kr. 6.000. Banene var klare til sesongen 1936 og hadde et ordentlig klubbhus med garderobe.

På turneringsdager vaiet klubbens nye banner. Vi hadde imidlertid mistet idyllen på Lofthus og trafikken kunne være sjenerende. Tennis krever konsentrasjon. Under tumeringer måtte derfor spillet opphøre når togene til og fra Grefsen jembanestasjon passerte bare noen få meter unna. Men interessen for tennis holdt seg oppe, og trening og turneringer gikk i samme spor som tidligere. På Storo-banene tok også Rolf Pape sine første slag med racketen. Han hadde sin karriere etter krigen,. Han klatret til topps i norsk tennis som Birger og Laila, og bodde en tid i USA og representerte vårt land med heder, sogar i Wimbledon.

I 19xx ble det inngått avtale med Oslo Kommune om å få bygget et tennisanlegg på Disenjordet. Dette består nå av 7 baner, 2 grusbaner og 5 med hardcourt (Plexipave). Det nye klubbhuset stod ferdig i 1989. Om vinteren er det boble over to av banene.